Kategori: Personlig

Jeg venter enda på å bli voksen. Lurer på hva jeg skal bli når jeg blir voksen.

Jeg er ikke av de skarpeste knivene i skuffen. Jeg var ung og dum, og fullførte ikke utdannelsen. Og fy søren som jeg angrer nå. For det å prøve å få seg en utdannelse som voksen, mens man er i full jobb i tillegg. Det er ikke lett. Når man attpåtil ikke vet hvilken utdannelse man ønsker å ta, fordi man ikke har klart å finne ut hva man virkelig kunne tenke seg å jobbe med. Ja da er det enda vanskeligere å finne motivasjonen.

Jeg har prøvd litt. Å ta noe utdannelse ved siden av jobben. Både fordi jeg virkelig kunne tenkt meg den formelle bacheloren som jeg mangler, men og fordi jeg synes det er kjekt å lære noe nytt. Men jeg klarer ikke å finne tid til å gjøre det skikkelig. For med jobb, to unger, en mann som jobber mye, og et behov for å kunne sette seg ned å tømme hodet litt også innimellom, så er det vanskelig å finne nok tid til å virkelig klare å sette seg inn i noe nytt, slik at jeg virkelig skjønner det. Så jeg blir stående fast på noe i pensum, har ikke tid til å følge skikkelig med, og motivasjonen forsvinner.

Så nå tar jeg en pause til over sommeren. Også håper jeg at jeg kanskje finner ut hva jeg brenner for. snart.

Er det for sent å ta en utdannelse i slutten av 30 årene? Er det mulig i det hele tatt?

 

 

Erfaringer Personlig Studentliv

Det blir ikke noe hussalg.

Og det er jo både postitive og negative sider ved det. Så må jeg bare prøve å fokusere på de postitive (YEY sydenferie), og heller prøve å ikke tenke på det negative sidene (lang reisevei til jobb)

 

Men sånn er det bare. Vi får øve oss på å spare (eller vinne i lotto), og fikse litt mer på huset, slik at jeg blir litt mer fornøyd.

På den postive siden, så er det snart vår, og forhåpentligvis får vi en fantastisk vår og sommer, slik at vi får utnyttet den fantastiske hagen vi faktisk har her. For den skal virkelig prioriteres i år.

 

Man kan ikke få alt man vil ha, med en gang!

Erfaringer hus Personlig selgehus

Jeg har vært utrolig dårlig på å trimme!
Jeg kan sikkert telle på hendene hvor mange ganger jeg trente i 20årene. Og jeg er ikke stolt.

Jeg skjems faktisk litt.
Men nå, i 30årene så har jeg prøvd å begynne. Men helt ærlig, så er det knallhardt. Jeg har aldri vært noe glad i å trene. Jeg eier ikke konkurranseinstinkt, hater å presse meg, og hvis jeg er ikke er superflink (les best) med en gang så synes jeg det er kjedelig. Så forsøkene har vært ganske sporadiske, og ustrukturerte.
Men jeg tror det kommer seg litt nå. Vi har fått oss tredemølle i kjelleren. Så nå kan jeg puste og pese, svette, og ha på meg akkurat de klærne jeg vil, uten at noen ser meg. Og det hjelper. 

I går klarte jeg det!

Jeg har jeg faktisk jogget i 20min i strekk, for første gang i mitt (voksne i allefall) liv. Jeg har faktisk klart å gå fra å slite med å jogge ett minutt i strekk. Til å klare 20! Det får ikke fort, for all del. Jeg klarer å gå fortere enn jeg jogget. Men hallo… 20min, uten stans! 

Det er lov å være stolt da!?! 

nettopp jogget 20min

mestring Personlig skryt trening